Det er noe fascinerende med blodprøvene vi bør holde oss unna, de som i vanlige sammenhenger gir mer uhensiktsmessig informasjon enn hensiktsmessig informasjon.
D-dimer er en av dem. Blodprøven er ofte forhøyet ved lungeemboli og dyp venetrombose. Prøven har grei sensitivitet, men er ikke spesifikk. Det betyr at den fanger opp de fleste med blodpropp, men at den også blir positiv ved mange andre tilstander enn blodpropp : Infeksjon, graviditet, postoperativt.
D-dimer kan brukes til å ekskludere lungeemboli ved lav, men reell pretestsannsynlighet for sykdommen. Prøven skal ikke brukes ved høy pretestsannsynlighet : Faren for en falsk negativ test er for stor. (Falskt negativ test betyr at testen sier at det ikke er lungeemboli mens det faktisk er lungeemboli pasienten har) Er pretestsannsynligheten høy anbefales det av mange å gå rett på en mer omfattende undersøkelse som CT angiografi ved lungeemboli, ultralyd ved dyp venetrombose.
PSA er en annen prøve som gir informasjon, men som vi i mange situasjoner skal holde oss unna. Prøven er vanligvis forhøyet ved prostatakreft, og kan være nyttig for å monitorere sykdommen hos pasienter med prostatakreft. Den bør nok vanligvis unngås hos friske.
Her er problemet at det er for mange falskt positive prøver. Få av pasientene med forhøyet PSA har faktisk kreft. Og blant pasientene som har prostatakreft er det svært mange som uten screening aldri ville ha merket noe til kreftsykdommen før de døde av noe annet mange år senere. Blant pasientene der høy PSA blir oppdaget ved en screeningtest vil mange få ubehagelig og komplikasjonsfylt behandling uten grunn. Det er ikke dokumentasjon for at de som blir screenet med PSA lever lenger.
Når pasienter, kolleger, studenter ønsker seg kryss på D-dimer og PSA på blodprøveskjemaet er det en spennende pedagogisk utfordring å forklare hvorfor man ikke vil ta prøven. Klinisk epidemiologi er et felt det er fristende å fordype seg i en gang i framtida.
Kilde : Særlig OHCM
.ppt.jpg)
Innlegg
