Jeg tror asynkron læring i nettverk, som beskrevet av folk som Stephen Downes og George Siemens i kurs som CCK09 har et digert potensiale i medisinen.
Massevis av folk rundt omkring i verden arbeider i helsevesenet, og vi trenger alle kontinuerlige oppdateringer om ny viten, nye teknikker og nye medisiner for å gi best mulig behandling til pasientene våre. Vi trenger å holde på den faglige entusiasmen og lysta til å lære mer. Alt dette kan bli gjort på strålende vis i uformelle, nettverkede systemer, for eksempel med utgangspunkt i blogger. Å diskutere kasuistikker med kolleger er antakelig den beste innfallsvinkelen til mye slik læring.
Imidlertid er konfidensialitet en diger utfordring. Pasientinformasjon må aldri legges åpent ut på internett på en sånn måte at pasientene kan bli identifisert. Hvis vi leger blogger og diskuterer med vårt eget navn eller et pseudonym det er mulig å identifisere vil være kort vei videre til å identifisere pasienten også - det er lett å finne ut hvor vi arbeider. Uthuling av taushetsplikten kan potensielt underminere mye av den tilliten arbeidet i helsevesenet bygger på. Jeg kan aldri legge ut et bilde av min pasients ulcerende sår på scrotum på internett, uansett hvor lærerikt det måtte være for min egen læring.
Noen løsninger?
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar