Bør callingen pensjoneres?

Calling og telefax er alternativene om jeg vil konferere en pasient samme dag med en kollega på et stort sykehus. Den teknologiske utviklingen har beveget seg et stykke siden callingen ble oppfunnet. Bruker vi fax og calling fordi det fremdeles er de beste løsningene, eller fordi det alltid har vært sånn?

Vil verdens siste personsøker i daglig bruk befinne seg et sted i helsevesenet i Skandinavia? Jeg kvier meg ofte for å calle opp andre leger, fordi jeg vet hvor irritert jeg selv kan bli av avbrytelser for problemstillinger som ikke haster. Å måtte løpe til nærmeste telefon flere ganger under en viktig pasientsamtale for å motta beskjeder som godt kunne ventet et par timer føles som elendig organisering.

Mange av beskjedene som kommer på callingen passer å besvare innenfor en halvtimes tid. Privat bruker jeg SMS til sånt. På andre arbeidsplasser kan slike meldinger gå som korte e-poster. Begge metoder gir mottaker anledning til å drive mikrologistikk med egen arbeidstid, der en svarer på tidspunktene der det forstyrrer minst. I innboksen ligger ventende henvendelser med overskrift fra avsender. En kan prioritere, skru på autosvar i situasjoner der en trenger konsentrasjon. Telefonfunksjonen kan reserveres til situasjonene der det virkelig brenner.

Hvordan bør kommunikasjonsmaskinene i legenes lommer se ut om ti år?