Har følelsen av at mange av de diagnostiske strategiene vi bruker i dag bygger på en forutsetning om at undersøkelser og monitorering er noe som er dyrt og ikke bør brukes mer enn nødvendig, og at det er vanskelig å overføre datamaterialer fra pasienten til legen.
Hvordan kan og bør diagnostiske strategier endre seg når pasientene stort sett alltid har en smarttelefon i lomma, når sensorer blir så billige at man kan registrere alt som skjer med pasienter i løpet av et år, og når datamaterialer lett kan overføres trådløst til legens datasystem?
Blir kapasiteten til tolkning den viktigste flaskehalsen?
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar