Jeg tenkte en gang på å jobbe videre med denne teksten så den ble til en akseptabel kronikk, men fant aldri krefter til det. Her er i alle fall mine refleksjoner i etterkant av fjorårets NEL-debatt.
Mye av behandlingen vi unge leger setter i gang er basert på oppskrifter vi finner i fagtekster. NEL er mye brukt. Legemiddelhåndboka er mye brukt. Noen går rundt med engelske håndbøker i frakkelommene, andre ringer alltid til en bakvakt. Vi slår opp i felleskatalogen, stoler på ting vi husker fra forelesninger, noen steder finnes det aksepterte lokale prosedyrer.
Å ha oppskriftstekstene på en smarttelefon, som stadig flere har, gjør at vi sparer vekt, gjør teksten søkbar, lett å oppdatere kontinuerlig, det er ingen reell begrensning i mengde tekst og alle tekstene er tilgjengelige både under visitten og i akuttmottaket uten å måtte gå med tunge frakkelommer.
Etter at NEL tapte anbudskonkurransen fra Helsebiblioteket i slutten av 2009 fikk vi en medisinsk slektning av SNL-debatten som viser hvor viktig plass disse oppskriftstekstene har fått i vår arbeidshverdag med overveldende mengder informasjon. Irritasjonen over å miste den vanlige adgangen til oppskriftsboka gjorde at mange tause lesere på Eyr plutselig dukka sinte opp.
Hvem skal lage behandlingsoppskriftene?Oversatt og adaptert engelskspråklig, retningslinjer fra sykehus, universitetene, norske forlag, engelske forlag, en wiki, NEL, Legemiddelhåndboka - det er mange gode muligheter, det finnes mange gode tekster tilgjengelig nå, mangfold og konkurranse er fint, men alle tekstene vi kan få på telefonene, datamaskinene, i frakkelommene i dag har sine lett synlige mangler.
Hva trenger vi unge leger for å kunne tilby riktigst, best mulig medisin også når vi støter på problemstillinger vi aldri har møtt før? Hva trenger vi når vi blir erfarne for å håndtere uvanlige problemstillinger, for å kunne spontanoppdatere oss på nye endringer i grenseområdene av vårt fagfelt på stedet og tidspunktet der det trengs?
Jeg mener det vi trenger oftest er tekster som kan leses på to og et halvt minutt. Som er så ryddige i oppsettet at de kan brukes mens pasienten sitter hos oss. Tekster som er oppdaterte og riktige. Metaanalyser er for uleselige ute i jungelen. Læreboka i allmennmedisin blir fort for gammel og boka er tung. Legevakthåndboka er et alternativ på legevakt, men er ikke ny hver måned.
NEL er kanskje det beste alternativet akkurat nå og brukes nok mest. Engelske håndbøker er ikke skrevet på norsk. Clinical Evidence er ikke på norsk og ikke tilpasset norske forhold, og blir blant annet derfor for utilgjengelig på en stressende vakt. Up to date er også fremmedspråklig.
Vi trenger noe som kan brukes i hverdagenVi trenger noe som fungerer i jungelen i primærsektoren, der imponerende generalister tar mange og viktige medisinske beslutninger, noe som fungerer på sykehus når en turnuslege skal ta en liten beslutning en natt, eller når en grenspesialist skal gi et råd om noe litt utenfor hennes hovedkompetanseområde.
Det er lang vei fra en metaanalyse eller en engelsk oversiktstekst til implementeringen i norske forhold når en turnuslege ankommer sliten på sykehjemmet en kveld.
Vi trenger korte, presise, riktige, enkle teksterJeg håper kloke norske klinikere med mye hverdagserfaring, god skriveevne og topp pedagogiske evner bevilges mye tid til å skrive og flikke på slike tekster i løpet av den neste førti årene. I stedet for at hvert nes skal ha tre rotete retningslinjer for hver vanlige tilstand burde de beste tekstene kanskje gjøres enda bedre med kontinuerlig oppdatering etter de nyeste metaanalysene og fortløpende nedkorting fra kritiske konsulenter som fjerner unødvendig innhold fra tekstene.
En hører av og til nevnt at behandlingsoppskrifter kan inneholde en diskusjon rundt oppskriftene. Wiki-ideen er vakker, men jeg tror det trengs tydelige redaktører for å heve slike oppskrifter til toppnivået.
Vi ser at gode behandlingsoppskrifter er svært viktige for kvaliteten i hverdagen. Kanskje er redaktørarbeid med slike blant det mest meningsfulle arbeidet de beste klinikerne kan drive med? Å finansiere arbeid med slike er kanskje blant det mest meningsfulle og kostnadseffektive vi kan bruke helsebudsjetter til?
Innlegg
