En fersk bok som viser fram et viktig folkehelseproblem: Overdiagnostikk.
- Når definisjonsgrensene for en sykdom utvides litt kan det føre til at veldig mange fler pasienter behandles. For mange av disse pasientene kan risikoen med behandlingen være større enn gevinsten.
- Når det gjøres stadig mer billeddiagnostikk dukker det opp mange incidentalomer, tilfeldige funn som aldri ville betydd noe hvis man lot dem være. Hvis alle disse utredes videre dukker det opp skader og dødsfall underveis som følge av utredning og behandling.
- Mange av kreftsvulstene som oppdages ved screening er funn som aldri ville gitt symptomer og problemer hvis man lot dem være.
etc.
Hvem står på barrikadene mot overdiagnostikk?
Det er lettere å se faktorer som stimulerer til overdiagnostikk:
1. Standardoppfatningen om at tidlig diagnostikk alltid er bra.
2. At enkelthistorier om sykdom som er oppdaget sent er bra stoff i aviser.
3. At pasienter som er diagnostisert sent er enkeltindivider som er veldig tydelige, mens de som dør eller får et dårligere liv av overdiagnostikk bare synes som tall, vi vet ikke hvem de er.
4. Om definisjonsgrensene for en sykdom som behandles utvides litt betyr det millioner nye syke og store inntekter for den som selger medisiner.
5. Den som har fått overdiagnostisert brystkreft ved screening og blitt behandlet vil opplagt tenke at tidlig diagnostikk er årsaken til at det gikk bra, ikke at de har blitt utsatt for risiko for skade uten grunn.
etc.
Boka er mer nyansert enn disse listene og har mange gode eksempler. Skal nærlese den igjen. Den finnes på Kindle. Hvis noen vil være med på å diskutere dette, gi lyd, for eksempel her eller på Twitter.
Innlegg
